Daniel Kvammen går skyhøyt ut. «Mitt mest ambisiøse plateprosjekt noensinne», kaller han albumet som han nå jobber med. Og det kommer fra en fyr som nesten ga opp å bli musiker.

Tekst og foto: Audun Fegran Kopperud
Dato: 27.01.2025

– Musikk gir meg en eufori jeg ikke får tilgang til på noen annen plass. Den er med meg i alle livets situasjoner, både til trøst og til glede, forteller Daniel Kvammen.

Geilingen har vært et kjent i norsk offentlighet i mer enn ti år. Noen kjenner han fra Kompani Lauritzen og Maskorama, men Daniel er først og fremst en suksessfull låtskriver og artist med mange millioner strømminger.

Han er en gjenganger på nominasjonslista til både P3 Gull og Spellemann. Sistnevnte har han også en pris fra, for ikke å snakke om dialektprisen til Norsk Målungdom som han vant i 2015.

Den velkjente hallingdialekta er tydelig, både i musikken og under et portrettintervju.

Hjemme i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo sitter Daniel og flikker på det han kaller sitt mest ambisiøse plateprosjekt noensinne. Men han tar seg selv i formuleringen og nyanserer det hele.

– I Kvammens verden er det slik at et stort ego møter selvforakt. Jeg kan se Chirag fra Karpe komme gående og tenke at «hvorfor er ikke jeg større en han?», og mens jeg andre ganger kan tenke at det jeg lager er helt sjukt ræva.

Med det forbeholdet i bagasjen letter han på sløret om det nye prosjektet som er under opprulling.

– Jeg har skrevet femti låter i løpet av to til tre år, som etter hvert skal bli til ti. Jeg ser konturene av noe som kan bli utrolig bra og er i en veldig god kreativ flyt om dagen, forteller Daniel.

Prisvinner: Du har sett navnet hans på nominasjonslistene til de gjeveste musikkprisene mange ganger. I 2017 vant han Spellemannpris for musikkvideoen til «Som om himmelen revna», sammen med Lars Vaular.

La fra seg artistdrømmen

Til tross for at mora er ihuga toraderspiller på fritida, var det lite som tydet på at artistlivet var en farbar vei for Daniel. Far jobba i skiheisen på Geilo, mens mor var frisør og jobba på gamlehjem. Fortsatt ringer faren stadig vekk for å høre om sønnen har nok oppdrag. «Musikken er jo veldig vanskelig å tjene penger på», er en frase han får høre ofte.

I ungdommen prøvde han seg i et punkband i Hallingdal som knuste gitarer og var mer for showet enn musikken. Daniel la fra seg tanken om musikken i flere år. Etter noen år som skiheisansatt på Geilo, et par studier som ikke var noe for ham og en backpackertur rundt om i verden, skjedde det noe som tente en gnist i artistdrømmen.

– I 2014 hadde jeg begynt å studere i Oslo, og på den tiden var hjemmefestivaler en greie. Jeg sa til noen på skolen at jeg hadde skrevet et par låter og fikk spørsmål om jeg ville spille dem, forteller han.

En nervøs og kaldsvett Daniel husket at medlemmene i punkbandet lo av stemmen hans da han sang. Likevel gikk det veien. Tre låter etterfulgt av stillhet, og så full trampeklapp. Derfra var veien kort til Bylarm og så ble det Øya – uten engang å ha gitt ut plate!

Ung underholder: Daniel noen år før ungdommens punkperiode hjemme i Hallingdal. Foto: Privat

Skriver sangtekster på løpeturer

Siden den gang har Daniel vært et «household name» i norsk musikkliv. Selv om han har selvtillit på standingen sin som artist, lurer selvforakten alltid i bakgrunnen.

– Jeg har fått sjansen til å leve ut guttedrømmen min og har en voldsom drive til å stå opp morgenen for å sørge for at den skal vare. Det har aldri gått bedre, men du er aldri trygg i dette gamet.

Hverdagen er proppfull for tiden. Daniel gjester podkaster, drar på møter og lefler med kjendisverdenen. Å være artist i 2024 innebærer mye jobb med å markedsføre seg selv der man kan. Så er det studiotid, før han kommer hjem og skrur på den kreative hjernehalvdelen.

– Skrivingen foregår mest på kvelden og natta. For min del er det en fordel å være litt sliten, for da åpner jeg antennene mer. Men jeg skriver også i hodet mitt når jeg løper.

Det blir en del løping på hallingdølen. Han kan skilte med kruttsterke 1 time og 17 minutter på halvmaraton og legger mange bak seg mil hver uke. Daniel bruker løpeturene som avkobling og inspirasjon i virket sitt.

– Når jeg sitter ved pianoet blir det litt mer betenkt og følsomt, mens ideene som kommer på løpeturer bærer mer preg av eufori. Det er også mer tekst på løpeturer og melodi ved pianoet, forteller han.

Både trist og glad: Etter å ha vært på sitt mest sårbare, blir det neste albummet en blanding av sorg og glede, kan Daniel fortelle.

Fra melankoliker til optimist

Tekstene til Daniel handler ofte om hendelser i livet hans, men en stund etter at de har skjedd. Det er enklere å se tilbake på det, synes han. Står han for eksempel midt oppi en vanskelig periode, som brudd eller lignende, blir tekstene mer i affekt og det fulle perspektivet mangler.

– Det er når du får det på avstand at gullkornene kommer, sier han og klimprer på en av flere gitarer som står klare i stua.

På den siste skiva «Guta som gret» er Daniel på sitt hittil mest utleverende hva gjelder kjærlighetsliv og tøffe perioder. Han tar seg i å få hetta av at han har gitt det ut, men er samtidig veldig fornøyd.

Om det nye albumet røper Daniel at det blir en god blanding av melankoli og optimisme.

– Nok en gang blir det noen låter om kjærligheten, men jeg skal også ta et nakkegrep på samtiden, sier Daniel kryptisk og ler.

Alltid beredt: Instrumentene ligger alltid klare når Daniel kommer på en tekstlinje eller en melodi.

Melder alltid inn til TONO

Helt siden starten av karrieren har TONO vært viktig for ham. Daniel kjenner på en trygghet ved å ha dem i ryggen.

– Jeg er så heldig at jeg har skrevet de fleste av låtene mine selv, med hjelp av flinke folk. Det betyr at jeg får en stor del av TONO-pengene som kommer inn på høsten. Det har gjort det mye enklere å leve som låtskriver og artist, forteller Daniel.

Han er også svært påpasselig med å melde inn alt av egne konserter, slik at han får betalt for det han har krav på. Dette gjør han med farens bekymrede stemme i hodet, som er redd for at sønnen ikke skal tjene nok på musikken.

– TONO er viktig for flere enn bare oss kunstnere. Vi trenger noen som sørger for at ikke all musikken i samfunnet blir til generisk bakgrunnsmusikk. Jeg har ikke egentlig trua på at AI kan erstatte kunst som viser ekte følelser, formidlet av personer som har levd og åndet dem. Vi bærer på ekstremt komplekse følelsesregister i livet, som kunsten på ubeskrivelig vis klarer å gripe tak i. Det tror jeg AI skal slite stort med å gjenskape, sier han.

Løper mot nye høyder: Daniel Kvammen svarer ubeskjedent når han blir bedt om å spå fremtiden for egen del.

Tar han over etter Åge?

Etter å ha vært innom både pianoet og gitaren, rykker nå Daniel ut i gangen for å traktere sitt tredje viktigste instrument, nemlig løpeskoene. Han har avtalt løpedate med en venn, så de siste spørsmålene skjer på vei ut.

I 2025 eller 2026 får verden endelig høre hans mest ambisiøse prosjekt. Det er planen på kort sikt. Fullføre prosjektet og vente spent på mottakelsen.

– Men hvis du ser inn glasskula og ser deg selv om fem eller ti år. Hvor er Daniel Kvammen da?

– Jeg håper at jeg og bandet har headlinet Øya-festivalen. Og så skal vi på storbandturné i hele Norge. Det eneste jeg vil er å være som Bruce Springsteen. Et ydmykt ønske!

– I Norge eller i verden?

– Det får bli i Norge da. Nå pensjonerer jo Åge Aleksandersen seg også. Da er muligheten åpen.

Daniel ler godt og og plugger inn øreproppene. Så forsvinner han inn mot Oslo sentrum med lette løpesteg.

Ja, jeg vil spille den kjente musikken

Bli TONO-kunde i dag, fyll inn skjemaet nedenfor og vi tar kontakt.